Jeg valgte livet.

Nå er det snart 8 mnd siden livet mitt forandret seg totalt.
8 Mnd siden jeg valgte å leve for meg selv, leve for at mitt liv skal bli det jeg ønsker det skal bli.
2012 startet for meg med alkohol, mye alkohol.
Det var mer festing enn det som er normalt, det var alltid en grunn til å drikke, og dagene mine besto i å se på film, sitte å¨blogge, spise middag og snop og en fest litt for ofte.
Det var det, dag ut og dag inn.

Jeg var i et forhold, samboerskap som ikke fungerte som det burde, der vi begge to hadde vårt å stri med og ingen av oss hadde ork og energi til å hjelpe den andre slik man burde gjort, et forhold som var gått fra å være fylt med følelser til å bli distansert og mer vennskapelig.
Et forhold der kommunikasjon var nærmest ikke eksisterende og der vi gikk i hver vår boble, bortsett fra når vi drakk, da kunne vi prate slik vi burde gjort hele tiden.

Jeg tror egentlig vi begge to viste hva som kom til å skje, men ingen av oss turte tenke tanken helt ut.
Vi skle lengere og lengere fra hverandre og når jeg til slutt innså at jeg ikke kunne leve slik lengere, at livet ikke ville bli bedre med tiden, at jeg ikke ville komme dit jeg ønsket med å være der jeg var, ja da måtte jeg gå for min egen del.

Men det er klart at et brudd etter 6 år er tøft uansett om det er følelser eller ikke inni bildet.
For jeg var sammen med en kjempe god venn, en som viste mer om meg og kjente meg bedre enn noen andre, en som viste hva han skulle gjøre i hvilken situasjon, en som viste hva jeg tenkte og hva jeg følte når.
Jeg viste at når jeg gikk ville det knuse han, fordi han var knyttet til meg på en måte som gjorde at han behøvde meg, jeg var den eneste han stolte på, den eneste han følte seg trygg på.
Men jeg måtte velge meg selv.

Men ja det var tøft, og jeg har nok ikke vist noen hvor redd jeg egentlig var for om valget var riktig, selv om jeg innerst inne vet og alltid viste at det var rett.
Nå 8 mnd senere vet jeg at jeg handlet rett.
For jeg har fått livet mitt tilbake.

De siste 8 mnd har vært noen av de beste i mitt liv.
Jeg har kommet så ufattelig langt, fra å ikke ta buss, få sterk angst bare av å se en buss og enda værre av å tenke på å ta den, til å ta opptil flere busser iløpet av en dag.
Angsten er der fortsatt men jeg har kontrollen over den.
Jeg har gått fra å ikke riktig tro på at jeg skulle komme ut i arbeid, til å nå ha et møte med NAV der jeg skal utplasseres nå i nærmere fremtid, der jeg endelig skal komme meg ut i jobb!

Jeg holder på å sprenges av kjærlighet hver eneste dag, jeg har fått to fantastiske reservebarn som begge to er glade i meg og har tatt meg imot uten problemer.
De respekterer meg og ser på meg som en naturlig del av familien.
Jeg har en fantastisk kjæreste som har gjort alt for å lære meg å kjenne, for det skal jeg si dere, jeg er ikke lett å bli kjent med.

Jeg har fått kontakten igjen med mine fantastiske venninner, noen jenter som jeg vet stiller opp for meg, bryr seg og er der for meg, som jeg vet er totalt ærlige hvis jeg spør om noe.
Jeg har også mistet kontakten med noen venninner, noen har vist seg å gå bak ryggen min, men på den måten bevist det jeg alltid har fryktet, noe som igjen betyr at de ikke er verdt mitt vennskap, noen fordi det har blitt flytting og at vi ikke alltid har pratet like mye.

Jeg har bodd alene en stund og sett at jeg klarer det, jeg har tatt opp hobbyer igjen, jeg har feiret jul med pappa, vært på flere turer, feiret en nyttårsaften med en pils kontra 15.
Jeg har tatt opp øvelseskjøringen igjen, sett hvor mye arbeid det er med hus, fått Asti tilbake, hatt valper på asti og ikke minst funnet meg selv.

Ifjor på denne tiden hadde jeg to psykologer som jeg gikk til en gang hver i uken, jeg tok taxi hver vei til begge to.
Jeg var full av angst og veldig redd for alt.
Nå avslutter jeg snart hos min siste psykolog, angsten er der men under kontroll, jeg skal ut i arbeidslivet og jeg er på vei mot måla mine.

Bloggingen har det blitt veldig lite av, men det er mye fordi jeg ikke vil skrive for mye om mitt privateliv lengere, Tor Erik ønsker ikke å omtales for mye på bloggen og det samme har vi bestemt om barna.
Og når det da er hverdagen min er det ikke så mye mer å blogge om.
Men av og til kommer jeg med innlegg som dette, innlegg som får meg til å innse hvor mye jeg savner å blogge.

Livet mitt har endret seg totalt, jeg stopper stadig opp for å spør hva som hendte, og svaret er alltid du valgte livet Silje!

* Er det noe spesielt dere ønsker jeg skal skrive om?
Noe dere lurer på, noe dere vil jeg skal ta opp?
Bare spytt ut så gjør jeg så godt jeg kan!