Til deg som er deprimert.

Jeg har fått litt inspirasjon i dag når det kommer til depresjon og psykiske lidelser.
Jeg innså plutselig at bloggen min har latt vente på seg med psykiske innlegg og derfor er det kanskje på tide med et innlegg til dere som sliter med depresjon.

Jeg husker fra tiden jeg var skikkelig deprimert, hvor tafatt, likegyldig, tom og ensom jeg følte meg.
Jeg husker kampen jeg tok med meg selv hver dag bare for å flytte meg fra senga til sofaen, fra sofaen til dusjen, for å få i meg en skive osv.
Det som føltes ut som en evig kamp, bare for å klare hverdagslige ting.
Jeg husker tårene som kom om noen snakket litt hardt til meg, om jeg ikke fikk satt inn kniven skikkelig i maskinen, om ting ikke gikk akkurat slik jeg ville første gang jeg prøvde, om noen så på meg og når noen ikke så på meg.
Det skulle så lite til før tårene strømmet og sinnet fikk utløp.
Hvor mange ganger sto jeg ikke å stri gråt mens jeg forbannet oppvaskmaskinen, eller vaskemaskinen eller håret mitt, små bagateller ble store.

Jeg startet på anti dep en mnd tid etter jeg fikk diagnosen, og følte at det hjalp meg der og da, jeg gråt ikke like mye, jeg kom meg lettere opp og jeg fikk vasket meg uten kamp.
Jeg fikk i meg mat, plutselig hadde jeg lyst på mat igjen.
Men anti dep fikk meg også til å føle meg likegyldig i større grad, jeg følte jeg gikk midt i mellom glede og sorg, følte at jeg ikke følte noen ting, bare VAR.
Så jeg sluttet på dagen etter ca et halvt år, (noe som IKKE skal gjøres).
Jeg følte da plutselig på gleden igjen, men også sorg, sinne og skuffelser, men følelsene var der.

Det gikk nesten et halvt år igjen før jeg på nytt falt ned i kjelleren, nye piller ble skrevet ut og denne gangen var fallet dypere enn noen gang.
Jeg sluttet å spise, jeg kastet opp hver gang jeg skulle ut døra og jeg fikk diagnosen panikk angst og sosial angst.
Tanken på å ta mitt eget liv var sterkere og sterkere, det var det siste jeg tenkte før jeg sovnet og det første jeg tenkte når jeg sto opp.
Nå startet kampen.

Jeg begynte å blogge aktivt om problemene mine, skrev og skrev om alt det vonde jeg hadde vært gjennom, informerte de nærmeste rundt meg om hvordan ting var og at jeg ikke måtte utsettes for press, jeg begynte kampen om å lære å lytte til kroppen min og si nei hvis jeg ikke orket noe.
Jeg startet hos psykolog, tok opp kontakten med gamle venner som jeg viste ville støtte meg og jeg pratet.
Sakte men sikkert ble ting bedre, litt etter litt, ja så sakte at jeg ikke merket fremgangen før det plutselig slo meg at det var lenge siden jeg hadde grått, lenge siden jeg hadde vært sint, lenge siden jeg hadde kjempet hardt for å komme opp av senga.

Så til deg som er deprimert, til deg som kanskje kjenner deg litt igjen i det jeg skriver, til deg som kanskje har mistet troa.
Fortsett å kjemp, prat og ta vare på deg selv.
Søk hjelp fra lege og psykolog, stå på ditt om at du trenger hjelp.
Kjemp for livet ditt og for deg selv, kjemp for å komme deg opp om morgenen og en dag bli frisk.
Viktigst av alt, museskritt, sett deg små mål, en dag kan en dusj være et stort nok mål iløpet av den dagen.
Ikke vær redd for å be om hjelp, si at du trenger hjelp av de rundt deg, hjelp til handling, vasking, eller at noen ser til deg.

Og husk, det BLIR bedre, kampen er hard men seieren er stor.