Det ærlige livet som stemor.

Jeg merker virkelig at livet mitt har endret seg mye det siste halve året.
Spesielt godt merker jeg det på det at jeg har vokst så utrolig mye, stemor rollen er vel det jeg har merket best.

Det å gå inn som en rollemodell som jeg jo blir for disse flotte barna, i en alder av 23 år er tøft, jeg skal ikke legge noe mellom der.
Det å kunne være kjærester andehver uke og "ektepar" de andre ukene er også tøft så tidlig i et forhold.
For den uken vi ikke har barna er vi kjærester, da koser vi, spiser god mat, prater om de dypere tingene, ser filmer og hygger oss slik kjærester som skal bli kjent gjør.
Den uken vi har barna er det rutiner det står på, nistesmøring, husvask, middag, bading, lekser, barnetv, kveldsmat, nyhetene, smalville også natta.

Klart det er tungt for en som ikke så for seg et liv som dette, jeg så jo tross alt for meg at jeg skulle få alle barna mine med samme mann som jeg skulle gå gjennom alt sammen med for første gang, første gangs gravid for oss begge, første bleie, første forkjølelse ol, dere ser tegningen?
Jeg så jo ikke for meg at jeg skulle sitte her med to reservebarn som 23 åring, at jeg skulle sitte litt uvisst om min egen fremtid ang barn, giftemål ol.
Dette var ikke det jeg så for meg, men det var det jeg VALGTE.
For jeg har valgt dette livet og jeg ELSKER det, uansett hvor slitsomt det til tider blir

For det kan være slitsomt, "reservebarn" vil jo aldri bli det samme som egene barn, man vil aldri få samme følelsene for dem som det man får for dem man har bært frem selv.
Jeg føler meg ofte tilsidesatt når jeg ser ungene og faren sammen i lek eller kos, når jeg ser hvor sterke følelser det er inni bildet og jeg liksom ikke kan forstå det, selv om ingen av de prøver å holde meg utenfor blir det automatisk til at jeg føler det slik, Jeg tror det er normalt jeg.
Klart jeg har følt på sjalusi, det er vondt og et stort tabu å innrømme det, for hvor ille er det ikke å føle seg sjalu på noe barn.
Men sannheten er at jeg følte det, fordi alt handlet om de (følte jeg selv om jeg ble satt høyt og prioritert stort den uken de ikke var her) jeg klarte ikke sette meg inn i det på den måten en foreldre kan.

Men når du får en jente på fanget som forteller at hun er glad i deg, eller når hun har skrevet en egen sang til deg, når guttungen går fra å være en pappa gutt til å kunne gi slipp på pappa noen timer, når ungene henvender seg til meg når de lurer på noe, når de hører på meg, når de klemmer meg, når de vil at jeg skal leke med dem osv, ja da er alt verdt det.
For det er herlig å ha to barn i livet mitt, jeg har blitt gladere i disse barna enn jeg trodde var mulig å bli i noen barn, jeg vil gjøre så godt jeg kan og enda litt til for at de skal ha det godt.
Jeg elsker rollen min som "stemor" uansett hvor slitsomt det av og til blir.

Jeg får tilliten fra min kjære, den som er størst av alt, få lov til å passe barna.
Han stoler på at barna er trygge hos meg.
Barna stoler på meg, familien stoler på meg, mora til barna stoler på meg og jeg stoler på meg selv.
Jeg får skryt og innskudd på hvordan jeg er med barna, jeg føler jeg mestrer noe stort hver eneste dag sammen med barna.
Jeg ser at jeg kan klare alt, at jeg er sterk og at jeg klarer dette.
Fordi det er ikke enkelt å gå fra å være en innesluttet, angstfylt 23 åring til å skulle fungere i en familie.
Jeg har gått fra å ikke tørre å se på bussen, gråte bare noen sier jeg må ta den til å ta bussen opp til flere ganger om dagen.
Jeg har kommet langt fysik, psykisk, mentalt og sosialt.

Jeg kan ikke få sagt nok hvor mye jeg elsker livet mitt, slitsomt er det men det er så verdt det.
Jeg elsker barna, kjæresten min, huset, stedet, situasjonen jeg sitter i og alt dette innebærer, det eneste minuset er at jeg ikke har jobb enda, men det har jeg sterk tro på at kommer det også.

Så selv om dette innlegget kanskje kan virke negativt enkelte plasser så er det ikke ment slik, jeg vil bare prøve å få frem litt tanker og følelser rundt det å skulle gå inn i en slik situasjon som jeg er i nå.
For det er tøft, men det er så utrolig verdt det.

Jeg og Tor Erik har uten tvil utviklet et sterkt forhold, vi har innarbeidet oss rutiner og delt oppgaver uten at noen har trengt å snakke om det, alt har falt naturlig, og vi er flinke til å kose oss når ungene har lagt seg eller når ungene ikke er her, forholdet vårt er aldri kjedelig.

Mitt råd til andre i denne situasjonen, tenk over hva du ønsker før du kaster deg inn i det.
Hvis det først er barn inni bildet så er det vanskeligere å trekke seg ut når de har blitt trygge på deg.
Men hvis du blir værende i forholdet, setter alle krefter inn for at det skal fungere og hvis du elsker personen du skal bli sammen med, ja så sats på det.
For livet med barn er herlig.
Bare husk å aldri mist deg selv.