God morgen.
Idag er det hele 7 år siden min kjære mormor gikk bort.
7 vintere, vår, sommer, høst, bursdager og snart 7 juler.
Det er mange minner som aldri ble og mange minner som betyr ekstra mye nå i etter tid.
Mormoren min slik jeg kjente henne var herlig, hadde humor og bein i nesa.
Hun var også spesiell, hun hadde huntington.
Det jeg husker best fra mormor er alle besøka vi hadde der, hun hadde alltid noe godt på lur til oss barnebarn og viste å vise oss at hun satt pris på oss.
Selv om hun ikke hadde mye språk og kunne gjøre seg forstått hos oss små viste vi alltid at hun satt pris på oss, jeg så det i øynene og måten hun kviknet til når vi kom.
En sommer var jeg hos tanten min som bor rett ved en hel uke, den uken var jeg masse hos mormor helt alene og jeg føler virkelig at vi fikk et annet bånd etter den uken.
Plutselig forsto jeg bedre hva hun mente når hun prøvde å prate med meg, jeg kunne hjelpe henne, vise at jeg brydde meg og ikke minst få egene minner med mormor som bare vi to hadde sammen.
Mormor hadde som sagt vært syk i mange mange år, og den siste sommeren og høsten hadde hun blitt stadig værre, vi viste at det kom, men det er rart med det at uansett hvor mye man er klar over det så kommer det som et slag i magen og et sjokk.
Jeg husker så godt når jeg fikk telefonen den dagen for nå 7 år siden.
Jeg hadde kommet ut av timen og det var friminutt, jeg sto med skapet mitt når mamma ringte.
Når hun spurte meg om jeg var alene forsto jeg alt da var det var hun skulle si.
Kort fortalt ble det ikke mye skole på meg resten av den dagen, og jeg husker hvordan jeg gikk å vandret rundt i byen for å lete etter noen å prate med.
Dette var på den tiden jeg var en del innom utekontakten så jeg henvendte meg til de først, men der var det ingen hjemme.
Etter en stund fant jeg pappa, som jeg viste at var i byen og fikk pratet ut med han før jeg dro hjem.
Uansett hvor mange år det går så er årsdagen alltid litt spesiell, uansett hvilken årsdag det er så er det spesielt.
Jeg merket det alt i går, den tomme følelsen som tar over litt og litt av meg, vond klump i magen og tårer som presser på.
Jeg forsto det ikke helt før jeg så på datoen, da slo det meg hvorfor jeg hadde det slik.
Nå sier ikke jeg at jeg kommer til å deppe i hele dag, for det har jeg hverken mulighet til eller lyst til.
Men litt mer tankefull vil jeg nok være, men det er lov å minnes de man har mistet på slike dager.
Fine flotte mormor det året jeg ble konfirmert<3
Idag er det hele 7 år siden min kjære mormor gikk bort.
7 vintere, vår, sommer, høst, bursdager og snart 7 juler.
Det er mange minner som aldri ble og mange minner som betyr ekstra mye nå i etter tid.
Mormoren min slik jeg kjente henne var herlig, hadde humor og bein i nesa.
Hun var også spesiell, hun hadde huntington.
Det jeg husker best fra mormor er alle besøka vi hadde der, hun hadde alltid noe godt på lur til oss barnebarn og viste å vise oss at hun satt pris på oss.
Selv om hun ikke hadde mye språk og kunne gjøre seg forstått hos oss små viste vi alltid at hun satt pris på oss, jeg så det i øynene og måten hun kviknet til når vi kom.
En sommer var jeg hos tanten min som bor rett ved en hel uke, den uken var jeg masse hos mormor helt alene og jeg føler virkelig at vi fikk et annet bånd etter den uken.
Plutselig forsto jeg bedre hva hun mente når hun prøvde å prate med meg, jeg kunne hjelpe henne, vise at jeg brydde meg og ikke minst få egene minner med mormor som bare vi to hadde sammen.
Mormor hadde som sagt vært syk i mange mange år, og den siste sommeren og høsten hadde hun blitt stadig værre, vi viste at det kom, men det er rart med det at uansett hvor mye man er klar over det så kommer det som et slag i magen og et sjokk.
Jeg husker så godt når jeg fikk telefonen den dagen for nå 7 år siden.
Jeg hadde kommet ut av timen og det var friminutt, jeg sto med skapet mitt når mamma ringte.
Når hun spurte meg om jeg var alene forsto jeg alt da var det var hun skulle si.
Kort fortalt ble det ikke mye skole på meg resten av den dagen, og jeg husker hvordan jeg gikk å vandret rundt i byen for å lete etter noen å prate med.
Dette var på den tiden jeg var en del innom utekontakten så jeg henvendte meg til de først, men der var det ingen hjemme.
Etter en stund fant jeg pappa, som jeg viste at var i byen og fikk pratet ut med han før jeg dro hjem.
Uansett hvor mange år det går så er årsdagen alltid litt spesiell, uansett hvilken årsdag det er så er det spesielt.
Jeg merket det alt i går, den tomme følelsen som tar over litt og litt av meg, vond klump i magen og tårer som presser på.
Jeg forsto det ikke helt før jeg så på datoen, da slo det meg hvorfor jeg hadde det slik.
Nå sier ikke jeg at jeg kommer til å deppe i hele dag, for det har jeg hverken mulighet til eller lyst til.
Men litt mer tankefull vil jeg nok være, men det er lov å minnes de man har mistet på slike dager.
Fine flotte mormor det året jeg ble konfirmert<3
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Ha en flott dag :)