Telefon fra akutten og minner.

Idag fikk jeg en skikkelig oppvekker, der jeg forsto at telefonen jeg fikk av kompisen til pappa den dagen pappa hadde blitt funnet med slag virkelig har satt sine spor og laget en dyp frykt i underbevistheten min.

For litt siden fikk jeg en telefon fra et ukjent nr, jeg tok den og i den andre enden var det en hyggelig dame fra akutten.
Hun hørtes ganske alvorlig ut og jeg fikk med en gang klump (eller ball vil jeg kalle det) i magen og tårer som presset på.
Pulsen økte og hjertet hamret, den første tanken som slo meg var at nå er pappa dø eller skadet og hvem kan jeg ringe som kan kjøre meg til sykehuset?

Heldigvis var det ikke noe så alvorlig, pappa ville prate med meg og jeg hørte tydelig at han var redd, han prøvde det han kunne å være tøff men jeg kjenner pappa så godt at jeg hører redselen hans.
Han prøvde å berolige meg som på det tidspunktet prøvde å finne en uskyldig forklaring i hodet mitt.
Han skulle ta noen flere prøver også ordnet det seg nok sa han, jeg har en stygg følelse av at dette bare er starten, at det ikke kommer noe godt ut av disse undersøkelsene.

Så fort jeg la på kjente jeg på angsten, angsten for å miste pappa, angsten for å være alene, angsten for å ikke ha kontroll, angsten som nok kommer av sist jeg fikk en slik telefon.
Plutselig så jeg meg selv sitte utenfor akutten og vente på ambulansen den sommerdagen, jeg så for meg hvordan pappa ble kjørt medtatt ut av ambulansen sist, jeg så for meg min redsel, hvordan jeg, den som skulle være sterk endte opp med å ta full kontroll når vi kom til Kristiansand og der jeg tok over rollen med å vaske han, trøste han, være DEN for han.
Jeg overkjørte resten av familien ser jeg nå, men der og da var det noe jeg måtte gjøre, jeg måtte være den som tok kontrollen for selv å ikke bryte sammen.

Men når legen kom inn og tok over måtte jeg bare gå ut, så der utenfor rommet, midt på akuttavdelingen falt Silje sammen og ble sittende på huk og hulke, det er ikke ofte jeg virkelig hulker men da hulket jeg, der og da var det ikke noe jeg ønsket mer enn at noen skulle komme å holde rundt meg, vugge meg frem og tilbake å si at alt går bra.

Jeg husker hvordan jeg tørket tårene etter litt og gikk inn igjen og overtok samme rollen.
Den dagen gikk jeg fra gråt til latter fortere enn bladene faller.
Det må være en av de værste dagene i mitt liv til nå, og i dag fikk jeg alt over meg på nytt.
Hvert minne, hvert ord, hver lukt, hver tåre og hvert håndtrykk fra min skremte pappa.
Idag var det heldigvis ikke noe så alvorlig, hvertfall ikke som vi vet om enda.
Men nå kjenner jeg at frykten er der, nå kjenner jeg at redselen for å miste han er der sterkere enn før.
Jeg kjenner den dårlige samvittigheten jeg viste ville komme, over at jeg ikke besøker han oftere (selv om jeg er der hvertfall en gang i uken stort sett) at jeg ikke stiller opp nok (selv om jeg stiller opp mer enn noen andre bortsett fra vergen hans.) At jeg ikke er god nok (selv om han er heldig som har meg for jeg strekker meg lengere enn andre ville gjort)..
Jeg er redd..

Typisk nok var alt husarbeidet gjort og sminken lagt rett før telefonen ringte, så her sitter jeg, uten å vite hva jeg skal ta meg til, selv om det er nok å gjøre i de andre etasjene.
Jeg går i en boble akkurat nå, angsten river i meg, jeg er anspent, jeg er redd...