Litt om angsten min.

Jeg tenkte jeg skulle komme med en liten oppdatering på angst fronten min.
Det er lenge siden jeg i det hele tatt har skrevet noe om angsten her inne, eller pratet om den til andre.
Det er ikke fordi den ikke eksisterer lengere, men mer at jeg ikke vil innrømme at det er angst jeg har, jeg har kommet til et sted i livet der jeg ikke ønsker å huske tilbake på mine psykiske problemer, der jeg ikke vil vite av de symptomene som melder seg og der jeg bare vil være normal.

Men angsten er der fortsatt, stress og usikkerhet som jeg nå har begynt å kalle det, det høres liksom litt mer uskyldig ut, ikke sant?
Men den er der, før, under og etter buss turer, på butikken hvis ikke alt går etter planen jeg har lagt i hodet mitt, i store folke mengder, blandt nye mennesker (dette har faktisk blitt værre den siste tiden), for jobb, for fremtid, for død, for sykdom, for å miste de som står meg nærmest ja for mye egentlig.
Angsten er der og jeg kjenner den men jeg ignorerer den og fortsetter livet slik jeg tror normale mennesker lever.
Jeg presser meg selv hard, av og til kanskje for hardt, for at jeg skal kunne ha grei samvittighet.
Jeg prøver å være den beste utgaven av Silje for alle rundt meg, jeg prøver å være verdt å elske og jeg prøver å være værdt å bruke tid sammen med.
Jeg er litt tilbake der for tiden og jeg hater det.
Men alt dette skjer ubevist, og det er nesten det værste.

Slik som i dag, jeg satt på bussen med Asti og var egentlig ganske "stresset" (hadde angst) fordi hun alltid girer seg opp (min feil) på buss og i bil, og jeg er redd for hva andre vil tro, at hun skal tiltrekke seg oppmerksomhet (slik hun alltid gjør).
Men så ringte telefonen og jeg glemte helt hund og angst, bussturen er faktisk den beste jeg har hatt med Asti på flere måneder.
Så var det opp til pappa og ned til byen med han, inn i banken og jeg kjente på nytt angsten, offentlig kontor, prate, forklare og få ordlegge meg riktig var skummelt, men jeg hadde pappa å fokusere på å da gikk det også ganske bra til tross for alt annet som hendte.

Når jeg er sammen med andre og kan fokusere og støtte meg på de så hjelper det utrolig mye, er jeg alene så føler jeg at jeg fomler i mørket.
Jeg hater den følelsen og gjør alt jeg kan for å ignorere den.
Sminke og pene klær hjelper, hvorfor forstår jeg egentlig ikke for med sminke og fine klær tiltrekker jeg meg mer oppmerksomhet enn om jeg er en "grå mus".
Men det er nok noe med det at hvis jeg pynter meg og føler meg bra så er det JEG som bestemmer at jeg vil ha oppmerksomheten, kontroll!
Og når jeg føler meg fin elsker jeg å få oppmerksomheten når jeg selv ønsker den, men hater det når den kommer uten at jeg vil ha den.
Merkelig det der.

Formen min forandrer seg fra dag til dag altså, noen dager er angsten minimal og andre dager er den mer til stede.
Men alt i alt så har jeg kommet meg mye lengere enn for et halvt år siden :)