Ikke lett med en gammel far.

Idag har jeg vært på besøk hos pappa`n min igjen.
For dere nye lesere på bloggen som ikke kjenner til situasjonen så er historien kort fortalt at jeg har en eldre far enn gjennomsnittet, med det mener jeg at pappa er hele 71 år gammel.
Han fikk slag for snart 3 år siden og har etter dette gått fra å være en relativt aktiv mann som var en stor kunstner og en smart mann til å bli en redusert mann både fysisk og psykisk.
Malingen måtte han legge på hylla da han mistet kontroll over male hånden sin, hukommelsen har bare gått en vei og det er ikke oppover for å si det slik.
Han har nå den nest sterkeste formen for kolst og han er i begynner fasen av dement.

Dette med demensen fører med seg mange mindre hyggelige situasjoner, slik som å bli beskyldt for å stjele, lyge, aldri stille opp og det å måtte forklare at enkelte mennesker han vil oppsøke ikke lengere lever.
Slike situasjoner er ikke hyggelige å oppleve fra faren sin, når det da følger med både sinne, depresjoner og andre beskyldninger gjør det at man må skjerme seg selv en del.
Derfor besøker jeg han ikke like ofte som jeg gjorde før eller som jeg kanskje burde, men det er rett og slett fordi jeg selv skal ha et liv etter han.
Men jeg møter han en gang i uken stort sett og prøver å få til møter utenom det.

Idag dro jeg på overraskelse besøk til han, og gjett om han ble glad.
Vi satt og mimret over gamle bilder sammen, pratet om løst og fast og det beste av alt er nok at han var på godt humør.
Det gjør alltid besøkene så mye bedre..

Det er vondt for meg og mimre over gamle bilder med han kjenner jeg, fordi det vi ser på bildene er slik jeg husker han, jeg ser igjen situasjoner jeg husker, minner som er gode og kjenner den trygge atmosfæren som var den gang.
Jeg kan kjenne lukten av huset når jeg sto opp om morgenen, jeg kan huske musikken på platespilleren, jeg kan huske tryggheten og kjærligheten, og det er ganske sårt egentlig, hvertfall når jeg da snur meg og ser på pappa som på en måte ikke er her lengere, ikke slik jeg kjente han hvertfall.
Men det er sikkert minst like vondt for han som det er for meg, men på sett og vis tror jeg det var godt for oss begge, vi fikk pratet om minnene og tiden når jeg var liten.

Et slik besøk tapper meg for krefter, for det krever så mye av meg.
Aller helst vil jeg bare slenge hodet i fanget hans å gråte ut all frustrasjonen, jeg vil kjefte og smelle å si at han må se å bli frisk igjen og bli som han en gang var, jeg vil føle meg trygg og elsket igjen, jeg vil få trøst av pappa rett og slett.
Men det er ikke lengere mulig, jeg vil aldri kunne gjøre disse tingene igjen, rett og slett fordi det ikke vil nå frem og det bare vil gjøre ting værre for oss begge to.
Derfor setter jeg på meg et smil og ler godt når han forteller samme vitsen 4 ganger på et besøk, eller spør om jeg kommer til onsdag for 5. gangen.
Fordi han er verdt det.

Noen år før slaget.

Et år ca etter slaget.

For 5 år siden, den gang han var i stand til å ta vare på stor hage og maling, ca 3 år før slaget.