Vi jenter er i en stor risiko gruppe fra den dagen vi blir født.
Jo eldre vi blir jo større blir risikoen, hvertfall til vi fyller en viss alder.
Risikoen jeg prater om er overgrep, seksuelle overgrep.
Det hjelper ikke hvor en mye våre foreldre prøver å lære oss opp, hvor mange ganger vi hører at verden er farlig, hvor mange ganger vi får høre at vi ikke skal gå alene hjem når det er mørkt.
For overgrep kan skje når som helst og fra hvem som helst.
Klart det er bra tiltak å lære jentene at man ikke snakker med fremmede, at man ikke går alene gjennom skogen, hjem fra fest eller fra byen.
At man kler seg sånn tålig og at man ikke tar i mot drinker fra fremmede, men det er ikke en fasit.
For et overgrep kan skje når du er hjemme alene å får besøk av en i familien eller en venn, det kan skje når du er sammen med kjæresten, det kan skje når du er i stallen eller på turn trening.
Overgrep kan skje, og vil skje når du minst venter det, uansett hvor mye du passer på..
For du vet ikke hvem som er overgripere før det er for sent, du vet ikke at faren til venninnen din er en overgriper før han prøver seg, eller at kjæresten du elsker så høyt kommer til å voldta deg.
Du vet ikke at han snille mannen som lar deg ri hesten sin gjør dette nettopp for å få tillit fra deg for så å missbruke den.
Man vet ikke hvem som er overgripere før det er for sent, da vet alle det.
Så hva gjør man da for å beskytte disse uskyldige jentene?
For å minimere mulighetene for at de skal bli utsatt for overgrep?
Er man ærlige med dem når de blir eldre eller lukker man øynene å tenker at det skjer ikke våre barn?
Selv sliter jeg veldig med dette spørsmålet.
Selv om jenta i huset bare er 9 år vet jeg at hun er i faresonen, for realiteten er at hun faktisk er det.
Alle jenter er i faresonen, det er ikke noe man tenker på i det daglige eller bekymrer seg sånn for, men det er så utrolig viktig å være bevist på det, og faktisk innse at ikke alle menn (og kvinner) i verden vil våre barn godt..
Jeg har lurt på om det er riktig av meg å fortelle hun kort om mine overgrep når hun blir eldre, eller om dette vil gjøre ting værre.
Jeg skulle ønske jeg viste om noen når jeg selv ble utsatt, det hadde vært lettere å kommet med det å møtt forståelse.
Men jeg tror også jeg hadde blitt bekymret for den personen det handlet om selv om hun kanskje var kommet over det.
Så hva er egentlig riktig?
Skal man være åpene med barna om slike ting når de er i begynnelsen av tenåra (snakker da type 11-14 år) eller tier man?
Det samme tenker jeg om selvskading og slikt også, for hadde jeg startet hvis en annen hadde vist meg arr og fortalt meg hvordan det er å leve med vissheten om at sin egen dumhet har gjort at man må gå rundt med arra resten av livet?
Jeg tror ikke jeg hadde startet eller fortsatt om jeg hadde vist det.
Eller kanskje jeg hadde fortsatt og tenkt at jeg ikke brydde meg?
Det er mange bekymringer som føler med når man har barn, ekte eller reservebarn så er det bekymringer.
Og når man i tillegg har opplevd hvor skadelig verden kan være, hvor vondt slike ting gjør og hvor lite som skal til, ja da er bekymringene større.
For det er bevist at skilsmisse barn har større mulighet for å slite psykisk i ungdommen enn barn med mor og far under samme tak.
Det er skummelt, rett og slett skummelt.
Aller helst vil jeg lukke jenta inne i huset til hun blir voksen, finner en god mann og jeg vet at hun vil være trygg, men det vet til og med jeg at ikke går..
* Hva syns du om temaet, hva gjør man for å beskytte barna sine?
* Hva syns du om ærlighet rundt slike tema sammen med barna?
Jo eldre vi blir jo større blir risikoen, hvertfall til vi fyller en viss alder.
Risikoen jeg prater om er overgrep, seksuelle overgrep.
Det hjelper ikke hvor en mye våre foreldre prøver å lære oss opp, hvor mange ganger vi hører at verden er farlig, hvor mange ganger vi får høre at vi ikke skal gå alene hjem når det er mørkt.
For overgrep kan skje når som helst og fra hvem som helst.
Klart det er bra tiltak å lære jentene at man ikke snakker med fremmede, at man ikke går alene gjennom skogen, hjem fra fest eller fra byen.
At man kler seg sånn tålig og at man ikke tar i mot drinker fra fremmede, men det er ikke en fasit.
For et overgrep kan skje når du er hjemme alene å får besøk av en i familien eller en venn, det kan skje når du er sammen med kjæresten, det kan skje når du er i stallen eller på turn trening.
Overgrep kan skje, og vil skje når du minst venter det, uansett hvor mye du passer på..
For du vet ikke hvem som er overgripere før det er for sent, du vet ikke at faren til venninnen din er en overgriper før han prøver seg, eller at kjæresten du elsker så høyt kommer til å voldta deg.
Du vet ikke at han snille mannen som lar deg ri hesten sin gjør dette nettopp for å få tillit fra deg for så å missbruke den.
Man vet ikke hvem som er overgripere før det er for sent, da vet alle det.
Så hva gjør man da for å beskytte disse uskyldige jentene?
For å minimere mulighetene for at de skal bli utsatt for overgrep?
Er man ærlige med dem når de blir eldre eller lukker man øynene å tenker at det skjer ikke våre barn?
Selv sliter jeg veldig med dette spørsmålet.
Selv om jenta i huset bare er 9 år vet jeg at hun er i faresonen, for realiteten er at hun faktisk er det.
Alle jenter er i faresonen, det er ikke noe man tenker på i det daglige eller bekymrer seg sånn for, men det er så utrolig viktig å være bevist på det, og faktisk innse at ikke alle menn (og kvinner) i verden vil våre barn godt..
Jeg har lurt på om det er riktig av meg å fortelle hun kort om mine overgrep når hun blir eldre, eller om dette vil gjøre ting værre.
Jeg skulle ønske jeg viste om noen når jeg selv ble utsatt, det hadde vært lettere å kommet med det å møtt forståelse.
Men jeg tror også jeg hadde blitt bekymret for den personen det handlet om selv om hun kanskje var kommet over det.
Så hva er egentlig riktig?
Skal man være åpene med barna om slike ting når de er i begynnelsen av tenåra (snakker da type 11-14 år) eller tier man?
Det samme tenker jeg om selvskading og slikt også, for hadde jeg startet hvis en annen hadde vist meg arr og fortalt meg hvordan det er å leve med vissheten om at sin egen dumhet har gjort at man må gå rundt med arra resten av livet?
Jeg tror ikke jeg hadde startet eller fortsatt om jeg hadde vist det.
Eller kanskje jeg hadde fortsatt og tenkt at jeg ikke brydde meg?
Det er mange bekymringer som føler med når man har barn, ekte eller reservebarn så er det bekymringer.
Og når man i tillegg har opplevd hvor skadelig verden kan være, hvor vondt slike ting gjør og hvor lite som skal til, ja da er bekymringene større.
For det er bevist at skilsmisse barn har større mulighet for å slite psykisk i ungdommen enn barn med mor og far under samme tak.
Det er skummelt, rett og slett skummelt.
Aller helst vil jeg lukke jenta inne i huset til hun blir voksen, finner en god mann og jeg vet at hun vil være trygg, men det vet til og med jeg at ikke går..
* Hva syns du om temaet, hva gjør man for å beskytte barna sine?
* Hva syns du om ærlighet rundt slike tema sammen med barna?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Ha en flott dag :)