Angsten, en stor del av meg...
Noe som påvirker hver eneste dag, noe som får meg til å frykte ting som "vanlige" mennesker ikke frykter, noe som får meg til å holde kjeft i stede for å prate, noe som får meg til å holde pusten i stede for å puste.
Angst, noe så sterkt, vondt og uutholdelig.
Frykten som er så sterk at jeg kaster opp, som gir meg fysiske plager og ikke bare psykiske, angsten..
Slik var det hvertfall.
For angsten er ikke lenger en stor del av meg, det er en del av meg men kun en liten del nå.
Jeg har fått noe annet som har tatt angstens plass inni meg, kjærlighet til en hel familie.
Ikke bare mann og barn, men svigermor og svigerfar, svigerinner og onkel, viktigst av alt er uten tvil mann og barn men hadde ikke hele pakken vært så fantastiske så hadde jeg heller ikke kommet like langt.
For jeg har fått noen som tror på meg, støtter meg og gjør at jeg selv vil kjempe.
Det å tenke på at jeg i januar 2012 hadde hele to psykologer som jeg gikk til en gang hver i uken (altså 2 timer i uken), jeg tok taxi frem og tilbake fordi bare tanken på buss fikk meg til å ville dø.
Jeg gikk på NAV og turte ikke en gang å tenke på jobb, lappen like så.
Jeg sitter her i dag, August 2013, halvannet år etter å ser tilbake.
Jeg har en psykolog som jeg er hos når jeg føler behov, alt fra en gang hver 14. dag til en gang i mnd, jeg tar buss frem og tilbake, ja bytter til og med buss på veien.
Jeg har vært i praksis i over 3 mnd før det var sommerferie, og nå skal jeg straks ut i ny praksis for så å søke jobber.
Jeg som fikk problemer med å puste hver gang jeg så kjøreskole bilen har nå bestemt for å ta opp igjen kjøringen, for i en familie er det viktig å ha lappen begge to.
Jeg som hadde både panikk angst, sterk sosial angst og transport angst sitter her i dag og ser tilbake på hvor mye lettere livet er.
Men jeg ser også at jeg absolutt ikke er kvitt angsten, for det er som med de siste kiloene, de må kjempes hardere for å få av.
Jeg kjemper hver dag for å gjøre de rette valga når det kommer til angsten, for det å bekjempe angst betyr at man også må utsette seg selv for det som er skummelt.
Men det er klart at jeg kjenner det godt av og til, men jeg har kommet dit hen at det ikke er hver gang, jeg kan fint gå på butikken noen dager uten angst, og andre dager er den der, det er så mange faktorer som spiller inn når det kommer til angsten og dens utbrudd.
Det kan være alt fra at det er ombygging på butikken slik at jeg ikke finner det jeg leter etter, at andre maser på meg når jeg fokuserer på å finne ting, kø i kassen, da spesielt bak meg eller at ungene er urolige.
Små, egentlig ubetydelige ting som kan utløse symptomene.
Men som oftest både med og uten symptomer så går det bra.
Buss og folkemengder går også bedre, selv om det er ganger bussen skremmer livet av meg så tar jeg den så sant det er forsvarlig.
For det er noe med det at man skal utfordre seg selv, men bare til et vis punkt, for man må også lytte til kroppen.
Og det gjør jeg så godt jeg kan.
Hvis jeg kan, ja da kan du også!!
Noe som påvirker hver eneste dag, noe som får meg til å frykte ting som "vanlige" mennesker ikke frykter, noe som får meg til å holde kjeft i stede for å prate, noe som får meg til å holde pusten i stede for å puste.
Angst, noe så sterkt, vondt og uutholdelig.
Frykten som er så sterk at jeg kaster opp, som gir meg fysiske plager og ikke bare psykiske, angsten..
Slik var det hvertfall.
For angsten er ikke lenger en stor del av meg, det er en del av meg men kun en liten del nå.
Jeg har fått noe annet som har tatt angstens plass inni meg, kjærlighet til en hel familie.
Ikke bare mann og barn, men svigermor og svigerfar, svigerinner og onkel, viktigst av alt er uten tvil mann og barn men hadde ikke hele pakken vært så fantastiske så hadde jeg heller ikke kommet like langt.
For jeg har fått noen som tror på meg, støtter meg og gjør at jeg selv vil kjempe.
Det å tenke på at jeg i januar 2012 hadde hele to psykologer som jeg gikk til en gang hver i uken (altså 2 timer i uken), jeg tok taxi frem og tilbake fordi bare tanken på buss fikk meg til å ville dø.
Jeg gikk på NAV og turte ikke en gang å tenke på jobb, lappen like så.
Jeg har en psykolog som jeg er hos når jeg føler behov, alt fra en gang hver 14. dag til en gang i mnd, jeg tar buss frem og tilbake, ja bytter til og med buss på veien.
Jeg har vært i praksis i over 3 mnd før det var sommerferie, og nå skal jeg straks ut i ny praksis for så å søke jobber.
Jeg som fikk problemer med å puste hver gang jeg så kjøreskole bilen har nå bestemt for å ta opp igjen kjøringen, for i en familie er det viktig å ha lappen begge to.
Jeg som hadde både panikk angst, sterk sosial angst og transport angst sitter her i dag og ser tilbake på hvor mye lettere livet er.
Men jeg ser også at jeg absolutt ikke er kvitt angsten, for det er som med de siste kiloene, de må kjempes hardere for å få av.
Jeg kjemper hver dag for å gjøre de rette valga når det kommer til angsten, for det å bekjempe angst betyr at man også må utsette seg selv for det som er skummelt.
Men det er klart at jeg kjenner det godt av og til, men jeg har kommet dit hen at det ikke er hver gang, jeg kan fint gå på butikken noen dager uten angst, og andre dager er den der, det er så mange faktorer som spiller inn når det kommer til angsten og dens utbrudd.
Det kan være alt fra at det er ombygging på butikken slik at jeg ikke finner det jeg leter etter, at andre maser på meg når jeg fokuserer på å finne ting, kø i kassen, da spesielt bak meg eller at ungene er urolige.
Små, egentlig ubetydelige ting som kan utløse symptomene.
Men som oftest både med og uten symptomer så går det bra.
Buss og folkemengder går også bedre, selv om det er ganger bussen skremmer livet av meg så tar jeg den så sant det er forsvarlig.
For det er noe med det at man skal utfordre seg selv, men bare til et vis punkt, for man må også lytte til kroppen.
Og det gjør jeg så godt jeg kan.
Hvis jeg kan, ja da kan du også!!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Ha en flott dag :)