Jeg VAR en selvskader.

Jeg har en fortid som selvskader, i mange år var det min hverdag, min flukt, en del av meg..
Det startet når jeg var 13år med et lite risp, jeg husker ikke hvordan jeg kom på den ideen, jeg husker bare at det hjalp - der og da..
Det som startet med et risp nå og da utviklet seg fort til en besettelse, en avhengighet..
Som 13 åring gikk jeg inn på apoteket og kjøpte sprøytespisser. Hva hun bak kassen tenkte når den unge jenta kom inn og ba om 5 sprøytespisser i rosa str vet jeg ikke, men hun hadde nok sine tanker.

Jeg gikk ingen steder uten, jeg hadde en i jakka, sekken, på soverommet, i bukselomma, uansett hvor jeg var hadde jeg med meg "friheten" min.

Jeg husker følelsen, følelsen av kaos som herjet inni meg, sårbarheten, avvisning, redselen, frykten for hva alle andre tenkte om meg og at jeg ikke var som alle andre, at noe var galt med meg.

Jeg har alltid vært en jente som holdt meg for seg selv, som ikke hadde noen venner som var der for meg uansett hva.
For mine venner har kommet og gått slik de selv har ønsket, og jeg var bare glad de dagene jeg hadde noen som ville leke med meg.
De dagene vennene mine, ikke var vennene mine var det også greit, for det var jo meg det var noe galt med, det var jo jeg som sikkert hadde gjort meg fortjent til det..

I skoledagbøkene mine har samtlige "venner'' beskrevet meg som rar, krøllete hår og bollekinn..
Det gjør noe med en person å bli definert som disse tingene, at det er det andre beskrev meg som..
Så det ble en vane at vennene mine valgte selv når det passet dem å være venner, og de dagene de valgte meg gjorde jeg alt de spurte meg om, nei fantes ikke i min munn...
Men nå forsnakket (skrev) jeg meg litt, det var ikke dette innlegget skulle handle om ;)

Jeg hadde alltid med meg noe jeg kunne skade meg med, og det hadde etter kort tid utviklet seg til at jeg skadet meg selv hver dag.
Hver gang noe ikke gikk min vei, eller jeg var lei meg, skuffet, såret, redd, sint osv så måtte jeg kutte meg, for jeg ville ikke og turte ikke kjenne på følelsene som lå å ulmet inni meg.
Det å skade meg selv ble min måte å flukte fra følelsene på..

Så fant mamma ut av det, for det eskalerte veldig etter det første overgrepet mot meg.
På det verste hadde jeg godt over 300 små og store risp på armene mine, helt fra håndleddet og opp til skulderen, hele veien rundt..
Når mamma så dette reagerte hun med sinne, og nektet meg å gjøre det igjen.
Som om det hjalp..
Det det resulterte i var at jeg gikk inn på badet å skadet meg mer..

For når det kommer til selvskading er ikke sinne måten å hjelpe på, da er det samtaler, lytte, prøve å sette seg inn i hva denne personen føler og tenker, og hvorfor hun/han gjør dette..

Jeg møtte til slutt x-en min når jeg var 16, han var den første som virkelig fikk meg til å forstå hvor redde de rundt meg ble og ved hjelp av han sluttet jeg, på dagen faktisk..
Jeg hadde det godt lenge og tenkte ikke noe mer over det..
Jeg nøt noen gode år som skadefri, faktisk 4 år..
Før det smalt igjen..

Plutselig var jeg tilbake, og det enda sterkere enn noen gang..
Det ble større og dypere kutt, aldri så dype at jeg havnet på legevakta, (selv om jeg ser jeg burde sydd noen av de i etter tid) for gud forby at noen skulle finne ut av hemmeligheten min..
Hva ville vel folk tenkt da, hva ville blitt sagt, hva ville blitt skrevet?
Jeg gikk konstant rundt med sår og skorper, det var smertefullt å dusje for da kom det varme vannet på sårene, men den smerten var også god..
Dette hjelper tenkte jeg, jeg fortjener ikke bedre, jeg får som fortjent..
Jeg var så destruktiv i den perioden at det å tenke tilbake nå skremmer meg..
Bare tanken på hvor langt nede jeg var gjør vondt, jeg syns synd på den jenta jeg en gang var og alt hun gikk gjennom..

Etter mange år med selvskading igjen klarte jeg å slutte igjen.
Jeg kom til et punkt der jeg forsto at hvis jeg fortsatte ville jeg ganske snart havne på legevakta for å sy, snart ville det gå for langt..
Jeg sluttet og trodde at det skulle bli like lett som sist, men det ble det ikke.
For sist hadde jeg ikke angsten som lå bak, depresjonene som lå der å ulmet, redsel og frykt..
Denne gangen ble det vanskelig og jeg måtte gå mange runder med meg selv, av og til falt jeg men så reiste jeg meg opp igjen..

Nå har jeg vært skadefri i 2 år, to år uten å skade meg i det hele tatt.
To år der triggere og tanker har vært der, der jeg tar meg selv i å tenke at "bare en gang til"..
Men jeg står i mot, jeg kjemper meg gjennom det hver eneste gang.
Jeg tar heller følelsene mine og jobber med de, noen ganger tar det minutter, andre ganger timer og av og til så mye som dager..
Men jeg holder ut, jeg skader meg ikke, fordi jeg vet at veien fra et kutt til å sitte der på badegulvet med beina fulle er så alt for kort..

For livet mitt er bedre uten selvskadingen.
Arra vil jeg alltid ha med meg, låra mine vil for alltid være et bevis på at jeg har slitt og hatt det tøft, at jeg har tatt feil valg i livet..
Men det er også et bevis på at jeg har overlevd, jeg overlevde!!

Hvis du sliter med selvskading, eller tenker at dette er løsningen, vær så snill og be om hjelp.
For en dag blir du frisk, en dag vil du forstå hva du har gjort med deg selv og den dagen vil du angre.
Jeg har lovet meg selv å ikke angre på noe jeg har gjort, men selvskadingen går det ikke an å ikke angre på, for det er klart jeg angrer på hva jeg har påført kroppen min.
Min friske og fantastiske kropp, den kroppen som kan forme seg slik man selv vil, den kroppen har jeg gjort vondt med vilje..
Og det angrer jeg på!!