Livet er verdt å kjempe for.

Jeg husker den perioden når jeg var lengst nede så utrolig godt..

Når jeg ble lei meg hver morgen jeg sto opp, kun fordi jeg fortsatt var i live..
Når jeg lå lenge i sengen etter jeg våknet og tenkte på at jeg ikke ville eller orket å leve mer, men hvordan skulle jeg få avsluttet dette?

Han jeg var sammen med (F) kom ofte inn og sa at koppen min med "godt for magen" te var ferdig, og jeg hadde ikke noe annet valg enn å komme meg ut av sengen og starte dagen..

Jeg fikk ofte i meg noen slurk av teen før angsten satt skikkelig inn.
Full panikk angst uten at jeg noen gang fant ut HVA jeg hadde angst for.
Jeg springer på toalettet, hiver meg over skålen og brekker meg, oppkasten kommer ut, bare galle og varm te..
(F) kommer inn og legger klar papir for meg, og jeg tørker meg rundt munnen, så kommer andre runde.
Enda en gang kommer det galle, og slik fortsetter jeg helt til det er tomt inni meg..

(F) står bak meg hele tiden, tar frem papir, stryker meg på ryggen og sier at alt går bra..

Jeg går så ut på stuen, setter meg apatisk i sofaen og stirrer tomt på tv eller pcèn..
Inni meg kverner tankene igjen på hvordan jeg kan avslutte dette livet, hvilket live er det å leve når jeg ikke klarer noen ting?

Jeg later som ting er ok rundt meg, slik at jeg ikke skremmer (F) mer enn jeg alt har gjort..
Han spør om jeg vil være med ut med Asti eller på butikken.
Umidelbart kommer oppkasten tilbake, ny runde med å løpe på toalettet, tørke og gråte..

Jeg kommer meg ikke ut i dag heller..
Angsten river i meg fra jeg står opp til jeg legger meg.
Depresjonen tapper meg for krefter, jeg vil ikke dusje, stelle meg eller kle meg skikkelig..
Hvorfor skal jeg?
Jeg er jo ikke verdt noen ting..!

Igjen spør han om jeg vil være med ut, denne gangen reagerer jeg med sinne..
Jeg kjefter og kaller han de styggeste ting jeg kommer på, knuser det som kan knuses rundt meg.
Ja jeg blir skikkelig forbanna..
Men jeg skjønner ikke selv at denne sinnen ikke er agresjon, menpanikk angst..

Jeg roer meg ned, gråter og beklager meg.
Han sier at det går bra, men at jeg må slutte med dette..

Igjen kommer tanken om hva jeg gjør her.
Hvorfor må jeg ha det så ille?

Kvelden kommer, jeg er utslitt og går fortsatt i joggebuksen fra i går, ugredd hår og udusjet..
Jeg føler meg ekkel..
Legger meg på min side av sengen, (F) prøver å holde rundt meg men jeg støter han fra meg..
Hva vil han med meg?
Jeg er ikke verdt noen ting..

Jeg gråter stille for meg selv, helt til jeg sovner av utmattelse..

Så åpner jeg øynene på ny, en ny dag begynner akkurat som i går..

Dette var min hverdag så alt for lenge..
Hver eneste dag i over et halvt år hadde jeg det slik, samme tankene, samme følelsene og sammen utbrudda...

Men så var det noe som endret seg, plutselig våknet jeg opp en morgen uten og tenke på å ta livet mitt..
Dagen fortsatte som vanlig men det var et steg.
Så våknet jeg opp og kunne gå helt til 14 før jeg kastet opp, enda et steg.

Så kastet jeg bare opp når jeg skulle møte noen, jeg sluttet å kaste opp på morgenen kun fordi jeg var redd..
Enda et steg..

Og slik fortsatte det helt til i dag..

Nå er jeg kvitt depresjonen 98%, altså ikke helt men bort i mot..
Jeg vet at den lusker inni meg enda, og at det ikke skal mye til.
Men jeg kaster ikke opp lengere, jeg tør å gå ut så lenge noen er med meg, jeg klarer og la (F) holde rundt meg.
Og ikke minst har jeg fått hygienen tilbake igjen..

-----------------------------------------------------------------

Nå har det gått enda to år etter jeg skrev dette innlegget, og situasjonen er en HELT annen nå enn den gangen.

Jeg har fått meg ny kjæreste, nytt bosted, fått kontakten igjen med gamle barndomsvenner og mistet andre venner.
Jeg har sluttet hos psykolog, jeg har begynt å jobbe og jeg tar buss flere ganger i uken.

Nå starter jeg dagene men lykke, lykke over alt jeg har i livet, alt jeg har klart i livet og alt jeg vil klare videre i livet mitt, lykke over mine to reservebarn, over en mann som er fantastisk og som dytter meg i riktig retning og over alle små ting som jeg før ikke hadde energi til å legge merke til.

Livet mitt er rett og slett fantastisk og jeg kan si at kampen jeg har kjempet har vært verdt det.
Angsten er her i liten grad fortsatt, hvis jeg mister kontrollen så kan jeg kjenne snev av angsten, men det er sjeldent jeg får angst anfall, panikk angsten er borte, depresjonen er borte og jeg mestrer hverdagen både alene og sammen med andre.

Det har vært en kamp, en lang og tøff kamp som har kostet mye for meg og de nære rundt meg, men jeg har kjempet og jeg har overlevd.
Jeg er mange erfaringer rikere, sitter med mye kunnskap innen psykiske lidelser, noen arr etter dårlige valg, men jeg lever!!

Så min mening med dette innlegget er å vise dere som sliter, dere som ikke ser noe lyspunkt i livet at det faktisk vil bli bedre, det vil ta tid, koste mye av deg men hvis du kjemper vil du klare det!!
Livet er verdt å kjempe for, for når livet smiler til deg så er livet utrolig deilig...

 

Så fortsett å kjemp, fortsett å nyt, fortsett å elsk og fortsett å drøm!
Livet er hva du gjør det til selv <3