Tannlegeangst..

Det er ikke mye som fremkaller den vonde klumpen i magen, hjertebanken, svetten, den alt for raske pustingen.

Det er ikke så mye som får meg til å våkne om natten med en følelse av at jeg må kaste opp, tårene i øynene på morgenen, og en mage som slår krøll på seg.

Det er ikke så mye som får meg til å kaste opp, miste matlysten og som får frem den altoppslukende uroen..

Det er ikke så mye som får frem skikkelig angst hos meg lenger, det er ikke som det en gang var..
Dette er ikke hverdagen min lenger, men av og til spiser denne angsten meg opp innvendig..

Idag skal jeg til tannlegen, bare en vanlig sjekk og ikke noe farlig sier alle til meg..
Men for meg er det farlig, for meg er det noe av det farligste som finnes og for meg er dette skummelt..
Eller nei... For kroppen min er det det...

Jeg har vært redd for tannleger hele livet, som liten klarte jeg å rive ned det meste av instrumenter hos tannlegen og måtte til slutt i narkose for å få den hjelpen jeg trengte (har jeg blitt fortalt).
Denne angsten har bare forverret seg, nå er den så ille at jeg trenger hjelp av beroligende midler for å komme meg til og få gjennomført tannlegetimene..
Værre er det de gangene jeg faktisk må gjøre noe..

Naturen har også vært så snille å gi meg arvelig svake tenner, tenk noe så fantastisk da..

Men jeg legger meg ikke ned for å dø selv om.
Jeg tenker at jeg egentlig er heldig, for dette er ikke lenger hverdagen min.
For før var det hverdagen min, før var det slik hver dag, denne intense angsten, uroen og smerten.
Oppkast flere ganger om dagen, dårlig matlyst, ingen konsentrasjon, ingen glede, ingen latter og ingen livsgnist..

Nå er det ikke slik lenger, bare noen få dager i året når jeg må gjennomføre ting som skremmer kroppen min så alt for mye, ting som setter ut kroppen min slik at jeg ikke lenger har kontrollen..
Men noen dager klarer jeg å komme gjennom :)
For livet mitt er 1000 ganger bedre en det var før....