For deg er det enkelt, for meg er det en kamp.

Når du skal ta bussen går du til buss stoppet 5 minutter før bussen går, venter, går inn på bussen, betaler og setter deg uten å tenke over at du gjør det.
Det er jo den enkleste sak, sant?

Når jeg skal ta bussen sjekker jeg buss tabellen kvelden før, med en gang jeg står opp og noen ganger til for å være sikker på at den går til samme tid som i går, og dagene før.
Jeg ligger å ser for meg hele turen til, på og av bussen før jeg sovner.
Jeg drømmer om bussen..
Jeg ser for meg at jeg går til bussen noen minutter før, at jeg venter på busslomma sammen med de vanlige som alltid tar bussen, at bussen kommer og jeg går på og setter kortet mot automaten, at jeg sier hei til han som kjører og finner meg et sete.
Alt går greit når jeg ser det slik, det er jo ikke noe problem, det har alltid gått bra før.
Jeg lover meg selv å ikke sjekke tabellen dagen etter, jeg kan jo tidene i hodet nå.

Jeg våkner, sjekker tabellen for å være helt sikker selv om jeg lovet meg selv å ikke gjøre det.
Jeg er kvalm og tett i halsen, får derfor ikke i meg frokost.
Ser på klokken, bare en time til, steller meg, ser på klokken hvert 5. minutt for å være sikker på at jeg ikke mister bussen.
Pakker med meg det jeg trenger og går ut døra 15 minutter før bussen kommer, eller egentlig 19 minutter siden mobil klokken min er 4 minutter for rask, jeg bruker under et minutt til stoppet og setter meg ned for å vente.

Jeg venter mens jeg ser alle de "vanlige" komme til stoppet.
Bussen kommer og jeg fomler sjelven i vesken for å finne lommeboka, faan jeg er for treg i dag også, burde tatt det opp når jeg satt meg ned.
Venter alltid til slutt for å være høflig, smiler til han som kjører og setter kortet mot automaten, phu fortsatt mange dager igjen til jeg skal fylle på.
Ser raskt gjennom bussen, hvilket sete kan jeg ta, hvor er det stopp knapp, hvor er jeg minst synlig?
Setter meg i et sete nærme utgangen og krymper meg, tar frem en bok og prøver å lese litt, får ikke med meg stort.
Kikker forsiktig rundt meg, noen møter blikket mitt.
De tenker vel sitt - Er ikke hun for gammel til å ta buss?-
- Hun er ensom som alltid tar buss alene.-
- Har hun ikke andre sko en det paret?-

Jeg kjefter på meg selv, sier at de ikke registrer meg en gang, at de ikke bryr seg og at de enda mindre gidder å tenke på hva jeg gjør.
De tenker nok på at de skal på jobb, i et møte eller på kafe, kanskje irriterer de seg over at han som kjører kjører fort eller sent.
Bussen nærmer seg byen og jeg lurer på om jeg skal vente til slutt før jeg går ut, munnen er tørr, jeg er kvalm og svimmel, må av fort, føler jeg skal besvime.
Jeg reiser meg ved lyskrysset og går av først, fyller lungene med luft og puster lettet ut, jeg klarte det enda en gang, bare en buss igjen i dag så kan jeg slappe av..

For deg er det enkelt, for meg er det en kamp.
For deg krever det ingen ting, for meg krever det alt.

------------------------------------------------

Slik var det lenge for meg å ta buss, når jeg leser igjennom dette nå så kan jeg fortsatt kjenne den lammende angsten som kommer som hugg i meg, den vonde frykten og at stressnivået alltid lå på bristepuktet..

Nå er det heldigvis mye bedre, jeg ligger ikke lengere våke på samme måte om nettene, jeg ser ikke gjennom busstabellen flere ganger og jeg går ikke lengere til bussen 20 minutter før den kommer.
Jeg er mye roligere og kontrolerer angsten bedre, for den er der fortsatt men i mye mindre grad og det er nå jeg som har kontrollen og det føles godt..