Så bra at du er frisk.

Dette er et meget personlig innlegg så les det med respekt eller trykk på det lille røde krysset i høyre hjørne!

< Så bra at du er frisk. >
< Nå som du tar buss og jobber litt så er du jo frisk, det må være deilig. >
< Det var nok miljøskifte som gjorde at du ble frisk.>

Slike setninger hører jeg støtt og stadig for tiden, for nå som jeg tar buss flere ganger i uken, jobber to dager i uken, går rundt i byen og på butikker for å handle, er sosial, har en familie å ta vare på, er blitt "voksen" osv så er jeg jo frisk.... Tror mange..

Det mange ikke tenker på det er den lange veien jeg har gått, den harde kampen jeg har kjempet, alle de åra jeg har overlevd.
Det mange ikke tenker på er at jeg ikke har noe valg lengere, jeg MÅ ut i jobb for 2014 mister jeg AAP støtten min, jeg MÅ ta buss for å komme meg til jobb, butikk osv.
Jeg MÅ være sosial for å ikke bryte sammen og jeg MÅ delta i familien fordi det er dette jeg har valgt.
Jeg har valgt en kjæreste med barn, jeg har valgt et liv sammen og i en familie, jeg har valgt å leve livet igjen.
Men dette betyr ikke at jeg kan takle alt, at jeg er 100% frisk, at det ikke ligger noe å lurer..

For 4 år siden knakk jeg totalt sammen, legen sa at jeg hadde sterk panikk angst, sterk sosial angst, transport angst, posttraumatisk stresslidelse og dyp depresjon.
Dette ble starten på en hard og lang kamp der det handlet om å overleve.
Der jeg jobbet fra jeg sto opp til jeg sto opp igjen, ja for det var aldri fri fra jobben om å bli frisk igjen, den varte hver dag 24 timer i døgnet.

Ja det siste halvannet året har jeg blitt ufattelig mye bedre, jeg har gått fra å få angstanfall hver gang jeg så en buss til å kunne ta bussen fra A til B, jeg har startet å lese på lappen selv om det går tregt, men for meg som hadde (og fortsatt har) angst for å kjøre bil, ta lappen og feile er dette STORT.
Jeg har startet å jobbe og kommer nå til å søke på jobber slik at jeg kan få noe fast (fordi jeg må ikke nødvendigvis fordi jeg er klar).
Jeg takler en hverdag med barn og mann, jeg klarer å holde hus og heim så godt som jeg føler jeg må, jeg har maten på bordet og nistene smurt hver dag.

Men jeg har også angsten som lusker flere ganger i uken, gråteanfall på badet eller når jeg er alene fordi jeg kjenner igjen tegna på hvordan det hele har vært og derfor blir redd for å havne tilbake.
Jeg kjenner knutene i nakke og rygg fordi jeg går med angsten men ikke vil plage noen med den.
Jeg kjenner de mørke tankene sniker seg på fra tid til annen men prøver å skjule det så godt jeg kan (selv om min kjære merker det fort) for å ikke bekymre andre.
Jeg er redd, LIV redd for å falle ned igjen.

Men når folk sier slike ting som over her, så setter jeg opp et smil og sier ting som <ja er det ikke fantastisk at jeg har kommet så langt > <Ja det er over nå> <Ja nå går det bra med buss og folkemengder >.

Høytider er alltid stressmomenter for meg, og stress utløser angst som igjen utløser frykt som igjen utløser negative tanker som at jeg ikke er god nok, duger eller gjør en god nok jobb på noen måte.

Jeg er ikke 100% i mål, men det tror jeg heller aldri jeg blir, fordi angsten er noe man stort sett må lære seg å leve MED, ergo vil den nok ligge i bunnen resten av livet, men stort sett klarer jeg å ha kontrollen :)
Men selv om jeg ikke blir helt kvitt angsten betyr ikke det at jeg ikke kan leve et bra liv, eller at jeg ikke kan jobbe som alle andre eller at dette skal holde meg igjen.
Det betyr rett og slett at jeg bare må jobbe litt hardere i hverdagen enn de som ikke har slike utfordringer, at jeg må tilrettelegge dagene litt mer og at jeg må planlegge litt bedre (det siste har jeg blitt alt for dårlig til dessverre.) for å få en kontrollert og god hverdag.

Jeg har prøvd å legge inn bilder i en evighet nå men uansett hva jeg gjør får jeg det ikke til i dag, så beklager for et langt og bildeløst innlegg.