Jeg er sjalu på deg som har en pappa.

Jeg er sjalu, ja jeg er kjempe sjalu på alle dere som er i 20 åra (og eldre) som har en frisk og rask far, en far dere kan prate med, være uenige med og gjøre ting med.
En far som gir dere noe, ikke nødvendigvis gaver og slikt, men kjærlighet, spørsmål, tar del i livet deres..

En far som stort sett er på godt humør, som kan finne på nye spøker, som kan hjelpe dere og som kan komme med råd.
Jeg er sjalu på alle dere som blir fulgt opp kirkegulvet av faren deres, alle dere som får barn der bestefar er involvert.
Jeg er sjalu på dere som har en far som kjøper normale gaver til jul, en far som leser opp hvem pakkene er til, som hjelper å rydde bordet, som setter over kaffe, som ler og som holder ut helt til alle andre har reist.
Jeg er sjalu på deg som ikke setter pris på det du har, for jeg hadde gitt venstre hånden min for å hatt en far som var frisk.
Jeg er sjalu og det er ingen god følelse.

Fordi her sitter jeg, 24 år gammel med en far som ikke er slik.
Jeg har en far som bor på omsorgsbolig, en far som kun ringer når det er noe han trenger, slik som avisen, hjelp til å kontakte noen, hjelp til ditt og hjelp til datt.
En far som aldri spør hvordan det går med meg og oss.
En far som krever uten å gi, som blir sur om han ikke får det som han vil der og da.

Mens dere kanskje ikke tenker mer over den telefonen dere fikk i dag, sitter jeg med tårer i øynene, eller sinne.
Mens dere tar telefonen når pappan deres ringer sitter jeg med angst for hva som er galt.
Mens dere går lykkelige opp kirkegulvet arm i arm med deres pappa, sitter jeg å gråter fordi jeg aldri får muligheten.

For jeg har en far som har sterk kols,har hatt slag og derfor er redusert på venstre side,og som er litt over starten dement, en far som ikke kan ta vare på seg selv, holde leiligheten ryddig eller forstå at andre har et liv.

Jeg kommer aldri til å bli fulgt opp kirkegulvet av min pappa, pappa kommer ikke til å kunne delta i barnebarn sitt liv, om han i det hele tatt lever når den tid kommer.
Jeg gruer meg til jul fordi det ikke er pappa som kommer, det er en fremmed som jeg helt ærlig skjems over.
For det er ikke noe gøy å feire jul med en sur, sliten, og krevende mann, en som klager på alt og som har gått gjennom leiligheten sin for å finne noe han kan gi i gave.

Men jeg stiller opp, jeg besøker han, går på kafe med han, hjelper han når han ringer meg, trøster når han er redd, tar i mot all kjeft og beskyldinger for noe jeg ikke har gjort.
Jeg gjør alt jeg kan for at han skal ha det bra, selv om jeg kunne besøkt han oftere, tatt han med på flere plasser og gjort mer.
Men det hadde gått på bekostning av mitt liv.

For jeg gleder meg ikke til å være sammen med han, det er alltid en stor klump i magen når jeg skal møte han.
For hvordan dag har han i dag?
Er han sint, glad, lei seg, redd, engstelig?
Det er vondt, nei vondt er ikke sterkt nok, det er smertefult å se pappa slik.

Han har egentlig aldri vært der for meg, han har alltid vært veldig egosentrisk og skulle ha og ha, han har aldri stilt opp eller spurt hvordan ting var, men han var pappa, en jeg kunne prate med, en som kom med historier, en som var trygghet.
Nå er han en av dem jeg (og mange med meg) misslikte når jeg jobbet i helsevesenet, en av de tunge pasientene, en av dem som det gjorde vondt å besøke fordi man ikke viste om man ble beskyldt for noe.

Nå er pappa en slik.

Bare for to år siden når dette bildet var tatt var han mye bedre.

Jeg savner pappa, jeg savner den pappan jeg hadde, jeg er kanskje negativ og slem vil noe si.
Men man får nok.
Men jeg kan ikke få nok, jeg må stille opp for pappa har bare meg.
Uten meg er han helt alene, uten meg har han ingen, derfor kan jeg ikke gi meg.
Og jeg vil hjelpe han, jeg vil at han skal ha det så bra han kan, at han skal ha et så verdig liv som mulig på slutten.
Jeg vil ikke sitte når han har gått bort og angre på at jeg ikke stilte opp, selv om det ødelegger meg sakte men sikkert..

Jeg skulle gitt mye for at pappa var pappa, at han var frisk, at han kunne danse med meg, gå tur med meg, føre en samtale og huske den dagen etter.
Jeg ville gjort mye for å ha en pappa som var frisk.
Så alle dere som har dette, si hvor glade dere er i han, ta vare på det, nyt det, utnytt det.
Vær glad for at din pappa er frisk, at du har en pappa som kan stille opp..

Jeg så på dokumentaren våre kjære som gikk på tv 2 i går, jeg spilte den inn og så den alene i dag, heldigvis, for det ble mange tårer.
Det var en ærlig dokumentar som satt ord på mye jeg føler.
For det er vondt, det var så mye som ble sagt som jeg kjenner meg igjen i, så mye som ble gjort som jeg ikke kan gjøre.
Jeg gjør alt jeg kan, virkelig, gjør jeg mer vil jeg ødelegge meg selv helt.
Jeg elsker pappan min, syk eller ikke.
Men det er tøft, sårt og vanskelig å se han slik, å ikke vite om jeg vil ha han frem til jul, om det er siste gang vi prater hver gang telefonen ringer, om det er siste klem når vi treffes om det er siste gang med alt.
For jeg vil ikke miste han, han er jo pappa...

Jeg tar vare på de gode minnene og de gode dagene, men det er naturlig at de vonde dagene bryter meg ned.

Jeg lever i konstant frykt og angst for å miste han, for at neste gang akutten ringer meg så er det over.
For den dagen vil forandre alt.